Når stillheten vår blir medskyldig

Jeg har lenge lett etter de rette ordene. Har enda ikke funnet dem. Deler derfor disse ordene som Anja sendte til meg etter at vi deltok på et "Kunst for Palestina" arrangement i Sandefjord 29 mars.

Vi tror ofte at det er fredelig å trekke seg tilbake. Holde oss nøytrale. Ikke ta stilling. Men det finnes en stillhet som ikke er ro. Det finnes en stillhet som bare er innpakket uro.

I Bhagavad Gita står det:

“Action is better than inaction.” (Gita 3.8)

Og Aristoteles sier: “We become just by doing just acts.” (Nikomakisk etikk, 1103a)

Begge snakker om det samme:

Visdom uten handling er ikke visdom. Det er ubrukt innsikt.

Så hva sier det om oss – i dag – som ser et folkemord?

Når vi vet at barn blir drept, at sult brukes som våpen, at sannheten blir kvalt…

Og vi likevel ruller videre på feeden.

Hva skjer inni oss da?

Noe bryter. Ikke synlig kanskje, men subtilt. Et lite hakk i kompasset. En sprekk i forbindelsen til vårt dypere jeg.

Gita sier:

“You have a right to act, but not to the fruits of action.” (Gita 2.47)

Det betyr: Du må ikke vite om det nytter. Du må bare vite at det er rett.

Jeg tror hun sendte disse ordene til meg slik at jeg kunne ha de med meg som inspirasjon til mitt bidrag på landsmøtet til Arbeiderpartiet. Jeg var invitert til å snakke om verdien av idrett og frivilligheten. Lagbygging. Det var det jeg gjorde også. Jeg endte med å gjøre det som var forventet av meg. Jeg holdt meg til det trygge. Det jeg “har greie på”.

I etterkant angrer jeg på at jeg ikke sa mer. Jeg skulle snakket om det som har berørt meg aller mest det siste året. Folkemordet på palestinerne. Jeg vet at Anja ikke forventer at jeg skal gjøre mer enn jeg gjør. Vi gjør en del ting i det små i våre liv som vi håper kan bidra, men vi vet også godt at det må større ting til for å utgjøre en reell forskjell. Anja sendte meg en “pasning” med disse ordene. Vi hadde en god snakk etter Kunst for Palestina arrangementet hvor vi var enige om at noe av det som skurrer aller mest for oss er at Oljefondet har investert mer enn 260 milliarder norske kroner i selskaper som bidrar til den ulovlige okkupasjonen av Gaza og Vestbredden. Av disse pengene går 40 milliarder til selskaper som selger våpen til Israel. Det rammer palestinske barn ekstremt hardt. Dette kunne jeg benyttet anledningen til å si noe om. Selv om det ikke var det jeg var invitert til å gjøre. Jeg brukte ikke den presise pasningen til noe. Selv ikke om den ble sendt av den som kjenner meg best av alle.

Jeg vurderte sterkt å takke AUF for å ta til ordet for boikott av Israel grunnet brudd på folkeretten og situasjonen i Gaza. Jeg lot være å si noe om det fordi jeg har lest så mange nyhetssaker om at det ikke vil ha den ønskede effekten. Jeg kan ikke nok om dette, tenker jeg ofte. Hvorfor kjente jeg på en sånn ekkel følelse i magen etter at jeg gjestet scenen denne lørdagen, da? Noe vettugt fikk jeg da sagt der. Jeg tror det handlet om nettopp de ordene Anja delte med meg:

Du må ikke vite om det nytter. Du må bare vite at det er rett.

Jeg vet jo hva som er rett for meg. Hvis jeg lytter innover. Min stillhet ble uro denne dagen fordi jeg ikke lyttet til meg selv. Det mest viktige ble skjøvet til side - av meg. Den fysiske responsen jeg opplevde ble så tydelig at jeg nå forstår hvor viktig dette standpunktet er for meg.

Jeg skriver ikke denne teksten for å gi noen dårlig samvittighet. Ei heller meg selv. Jeg skriver den for å minne om at det er lurt å ta seg tid til å lytte til seg selv. Det gjør jeg oftere enn før. Det er noe jeg trener bevisst på om dagen. For deg kan det handle om noe helt annet enn det jeg deler i denne teksten. I dagens samfunn får vi så mye input utenfra at det er lett å gå seg vill i andres meninger, synspunkter, statistikker, tall og forskning. Jeg vil holde meg oppdatert, ikke misforstå meg. Jeg vil også utfordres, det er sunt. Det er like fullt min oppgave å ta meg tid til å tenke selv. Gi plass til mine verdier og holdninger. Ta ansvar for at de ikke kun blir værende inni meg.

Navnet mitt Gro betyr å vokse. Det er en fin påminner for meg om at jeg må ha litt tålmodighet med meg selv i hverdagen. Jeg har en mulighet til å vokse på det jeg opplever og erfarer. Noen ganger klarer jeg å bruke erfaringene mine til noe konstruktivt med det samme, andre ganger tar det lang tid. Jeg klarte ikke å finne tryggheten i mitt eget standpunkt på landsmøtet, men jeg har funnet den nå. Det kan brukes til noe. I dag ble det til en tekst. I morgen kan det bli noe annet.

Kanskje du har hatt lignende opplevelser i det siste? Noe som det tok tid å bli klok på? “Skurr på linja”, en følelse av at noe ikke ble rett? Var du stille når du egentlig følte for å rope? Tilpasset du deg vel mye for å levere på “bestilling”, innfri forventninger? Gir du plass til din egen mening eller blir den borte i alle eksperters synspunkter?

Bruk påsken på å lytte godt. Til deg selv.

Gro

Ps. Om du som meg har lurt på om du gjør mer skade (på deg selv) enn nytte for deg ved å følge med på det pågående folkemordet og engasjere deg i saken så kan Linn Stalsberg sin tekst i Dagsavisen være verdt å lese: Når moralen får et blåmerke

https://.dagsavisen.no/debatt/kommentar/2025/04/11/nar-moralen-far-et-blamerke/

Jeg synes den var treffende.

Hun er en stemme jeg har valgt å lytte til, fordi den utfordrer en del av det jeg har trodd på uten å stille spørsmålstegn til det. Rett og slett fordi at jeg har hørt så mange si det samme over tid. Du kan også lytt til vår KVINNSpo prat om du ikke allerede har gjort det.

Tallene om Oljefondets investeringer er hentet herfra:

Kilde: https://www.reddbarna.no/opprop/vare-sparepenger-skal-ikke-odelegge-barns-liv/